Tirsdag 25. februar 2025
Det er ikke alltid jeg har noe på hjertet som er verdt å skrive ned for ettertiden. Men etter en de første ukene med overraskelser fra diktatoren i USA er det flere og flere som begynner å ane uråd. Når en mann (klovn) som dette entrer verdensmanesjen, blir det bare sirkus og dårlig underholdning. Det er ubegripelig at så mange amerikanere stemte på denne forskrudde og uetiske fyren som leverer impulsive løgner og farer med bedrag og fanteri i så stort omfang. Er dette å gjøre Amerika Great Again, eller handler det om å sette USA i steinaldermodus?
En av dem som har fulgt med hva som skjer gjennom sin "profetiske dikterevne" er jo Hans Børli.
Jeg postet hans dikt "Amerika" på Facebook for litt siden og utfordret kompetente mennesker til å tørre å oversette diktet og slippe det løs på dem det handler om.
Den eneste reaksjonen kom fra en god venn med høy engelsk kompetanse som av hensyn til egen sikkerhet og CIA ønsket å være anonym, - forståelig nok! For ikke å bli kastet ut av Facebooka, poster jeg den engelske versjonen her og utfordrer gjerne dere andre som har bekjente over "dammen" til å sende en liten vårhilsen.
Hans Børli døde i 1989, men han må ha hatt et klarsyn allerede da. Lykke til, - og til den som tør: legg det gjerne ut på FB og del det ut i "hytt og gevær". Kanskje vi kan håpe det blir lest høyt i Representantens hus en dag republikanerne tør å stikke fram hodene sine fra alle sine "kaninhull" og ta ansvar. Den mannen må bort!
America
By Hans Børli
(Translated into English by an English Scholar.)
Walt Whitman is crying in his grave, America
You have made his very green vision into a withered cobweb around the head of the Statue of Liberty
Hippies with their moth-eaten beards and mold between their toes
Wrap their powerless cries in rhythms of “Leaves of Grass”,
This undulating tone of the ocean that was rocking the dream of a great nation’s promising future,
When the bison was grazing on the steppe under the sun
And Red Sky sat on his mustang in the shadow of Little Big Horn
Watching the prairie wagons roll westward towards Laramie.
Poison is burning in your veins, America.
You have eaten “Strange Fruit” for too long.
You have made the almighty dollar the sun on the western sky
And adorned the smile of the skull of death
With shining gold teeth.
George Washington is dead.
Abe Lincoln is dead.
John F. Kennedy is dead.
Martin Luther King is dead.
But Butch Cassady and Sundance Kid are alive
-Shooting from the hip inside The White House
You have killed your future, America.
All you have left
Is a flock of flee-bitten hawks
And a weather vane.
**********
2025
Fredag 10.januar 2025 - "Vil du være med, så heng på!"
Professoren og jeg skulle ut og reise. Vi hadde et oppdrag i en kommune på Vestlandet. Det er et stykke dit, men vi skulle benytte anledningen til et lite tilsyn med et nyinnkjøpt hus. Uvant reisevei for meg som stort sett har fartet mellom Gøteborg og Trondheim i ulike sammenhenger. Professoren ordnet med billetter, og det var bare for meg å pakke sammen lett håndbagasje og dra i vei. Slikt har jeg ingen bekymring med så lenge det ikke er meg som skal ordne alt mulig. Det eneste jeg trengte å tenke på, var å komme til felles møteplass på Gardermoen.
Men bussruta var endret. I stedet for å møte opp ikke langt fra heimen, måtte jeg altså til sentrum for å ta flybussen. Den skulle ikke lenger gå gjennom Onsøy, men rett til Sarpsborg og derfra ut på E6. Dessuten skulle den ikke kjøre de gamle «omveiene» for å ta opp passasjerer fra for eksempel Moss. Nå skulle ruta «strigles», og folk som ville være med, måtte innfinne seg så nær E6 som mulig! Fra denne dagen var altså bussen viktigere enn passasjerene. Det nye mottoet var tatt fra eventyret om «Tyrihans og gullgåsa» - Vil du være med, så heng på!
Men trafikk er vanskelig å få inn i en bussrute satt opp av en kontorist. Kanskje det hadde vært klokere å spørre sjåføren? Omsider ankom vi Gardermoen med en litt halvstresset sjåfør som ikke klarte å holde ruta slik tabellen sa. Så var det sikkerhetskontroll og tusling til Gate A27. Den ligger lengst vekk fra det store trafikkmylderet i avgangshallene. Greit nok. Det var tid nok til å bevege seg dit, finne fram en bok og la tiden renne fram til opprop og ombordstigning på DAT-flyet til Florø! Men det var midt i januar, og værgudene forsøkte på alle vis å filleriste oss på den time lange turen det tok over eller forbi fjellrekkene til Vestlandet. Fastspente farende kom uskadd inn for landing, men om det var noen som satt i DAT’en uten belte, ville de nok kjent seg enda mørere ved ankomst. Jeg har aldri før vært med et fly som har fått så mye bank. Men det skal det visst tåle! Vestlendinger og dansker er tøffe folk, forstår jeg!
Jeg var glad vi kom oss av flyet og fortsatt var ved god helse. Utenfor sto en leiebil som professoren selvsagt hadde klarert i god tid. Vi skulle besøke huset han hadde i nærheten og overnatte der. Det ble 40 min i ukjent leiebil og stappende mørke. Selvsagt slapp vi ikke helt lett fra det, fordi plutselig var det ikke vei lenger. Vi måtte snu og finne en annen «løype» til huset. Også det gikk greit. Det var til og med brøytet helt inn til huset som sto og hutrer i vinterkulda og ønsket oss velkommen inn til 5 varmegrader. Men en grovkalibret ovn som kunne ha varmet opp en hel kirke, i tillegg til en varmepumpe som pustet ut varmegrader, ble det fort varmt nok. Dessuten ble det en hyggelig kveld med mat og vin og en god seng å sove i, - klar for neste dags utfordring.
Neste morgen kom tidlig. Vi skulle videre til Ulsteinvik. Det er ikke samme opplevelse som å sette seg på bussen i Fredrikstad og kjøre til Gøteborg, Oslo, Hamar eller Kristiansand! Her forutsatte reiseruta god planlegging og tilrettelegging. Først 40 min med bil til hurtigbåtkaia. I følge skjemaet skulle båten komme tre minutter over halv og deretter seile videre etter to minutter. Det gjorde den! I susende fart bar det av sted mellom holmer og skjær i en times tid i en fart jeg ikke hadde klart å holde følge med i min egen jolle med 30 hk! Ut og inn av fjorder og sund så det var en fryd! Idet ferga klappet til kai, spratt vi inn på kaia, og etter et par minutter sto det en buss klar til neste etappe. Men vi skulle lengre. Busskiftet fra den ene bussen til den andre gikk smertefritt. Idet vår buss ankom Nordfjordeid sto neste buss klar, og det var bare å finne et sete før vi trillet videre. Neste busskifte foregikk på samme måte. Vi omtrent hoppet over på neste buss som fraktet oss til neste busskifteplass.
Vi ankom Ulsteinvik etter en lang biltur, lengre hurtigbåttur og fire bussturer. Det var godt å sette seg ned i baren med et velfortjent glass og gjøre seg klar til neste dags oppdrag. Tjo hei, hvor det går!
Vel hjemme falt jeg litt i undring over kommunikasjonssystemet i Østfold og strøka omkring. For ikke lenge siden kunne jeg ta bussen fra der jeg bor og rett til jernbanen der toget alltid til korrekt tid brakte meg til Oslo. Men så begynte ting å hangle. I mange år opplevde jeg at når toget mer enn fullstappet ankom Fredrikstad stasjon, så jeg at bussen videre hjem forlot stasjonen idet toget ankom. Jeg lærte meg å sitte i bakerste vogn, for da kunne jeg hoppe av toget og løpe bort for å rekke bussen i siste liten. Ikke alle klarte det! De måtte vente opptil en og en halv time på neste, ta drosje eller bli hentet av noen med bil! Kanskje busseruteoperatøren ikke visste at det kom et tog i det bussen skulle gå? Bussen sto alltid og ventet i 15 minutter ved endestasjonen likevel og kunne vel like godt ventet 3 minutter ved avgang?
Så ble det verre. Bussen gikk ikke til stasjonen lenger, men hvis jeg var heldig kunne jeg kanskje rekke en shuttlebuss fra sentrum til stasjonen? Jeg ga opp det og kjørte til neste stasjon med bil fordi det ikke var mulig å parkere i Fredrikstad lenger. Det skulle være bilfritt og naturvennlig! Derfor gikk altså bussen ikke heller helt fram lenger.
Så sluttet bussen å gå! De miljøvennlige gassbussene ble erstattet av elektriske busser, men de var ikke beregnet på vinter. Så da forsvant mange ruter. Også den jeg trengte. Så klarte Bymiljølista å overtale andre politikere til å ha gratis fergetrafikk internt i byen. Nå kunne bilistene sette igjen bilen der ferga snudde, men dermed ble det lite bompenger. Parkering i byen var ikke nødvendig lenger heller, og dermed forsvant også mange parkeringsplasser. Parkeringen skulle bidra til å sponse fergetrafikken som stadig økte i popularitet. Så kom en utenbygds kommunedirektør på at for å spare penger var det klokt å legge ned fergestedet der det var parkeringsplasser. Heldigvis fikk mye klokere hoder stoppet dette før byen ble kaotisk av mangel på parkeringsplasser.
I mellomtiden ble bussrutene lagt om. Mange ruter forsvant, kanskje fordi ingen brukte bussen lenger fordi den ikke gikk dit de skulle, - slik jeg opplevde det for egen del? Elbilistene fikk først slippe bompenger, senere fikk de passere til redusert pris, men de trengte også parkering og gjør vel det fremdeles.
Så ble altså flybusstilbudet for halve byen kraftig redusert fordi flybussen heller skulle holde ruta si enn å plukke opp passasjerer som skulle ut og fly. For ikke lenge siden var flyplassen på Rygge en halvtimes kjøretur unna de fleste innbyggerne i 5 – 6 byer omkring. De må nå til Gardermoen med en buss som ikke går så ofte som før, men som har det for travelt til å plukke opp folk som ikke lenger får lov til å fly fra Rygge. Forsinkelsene blir stadig større fordi trafikken øker.
Det slo meg at kanskje det mangler noe kompetanse om trafikkavvikling her i distriktet? Jeg vil sterkt anbefale å ansette et par vestlendinger som har peiling som samkjøring av rutetrafikk med fly, båt og busser. I disse kompliserte vestlandsfylkene har man i hvert fall mye mer peiling enn her omkring. De holder til og med ruta og har tydeligvis som hensikt å få folk fram til forutsigbar tid.
Ja, ja…..jeg har altså opplevd at det går an.
Torsdag 2. januar 2025
Tenk, så fikk jeg være med inn i enda et nytt år! Det gikk ganske greit denne gangen også.
Himmelen pyntet de første timene med snødryss og gjorde seg vakkert idet raketter og annet sprengstoff ble avfyrt i gledelig og fredelig fryd, - kanskje med en liten guffen tanke om at slike smell har ondskap over seg andre steder, - faktisk ikke langt unna. Men vi takker for freden. Den kom ikke av seg selv! Vi går jo inn i jubileumsåret for freden i 1945 i år. Det kan være greit å bli minnet om det!
Fredsåret husker jeg selvsagt lite av, - jeg var vel kanskje(?) ikke en gang med i noen fremtidsplaner på den tiden. Eller kanskje jeg var det!? Det må vel ha blitt en overraskelse da jeg entret livscenen noen få år etterpå, men det virket som det var helt greit! Av og til føles det som det var i middelalderen! :-)
Jeg ble født i Telemark før jeg vokste opp i Trondheim. Kanskje det er derfor det er greit å bo i Fredrikstad og takle språkuttrykkene både fra trøndersk og Østfold. Det ble jeg minnet om for en tid siden da "Lindas språksjov" begynte å skjerpe appetitten på dialektuttrykk. Jeg hadde så vidt satt fra meg kofferten på Gressvik for 50 år siden da jeg skulle sparke fotball med en skoleklasse. Jeg fikk et ukontrollert kraftig spark på ballen som sendte den himmelhøyt og brøt ut: - Ojsann, denj gikk te måsen denj dær!
En veldig hjelpsom 6.klassing kjente på at han måtte trå til med translasjon og ropte til de andre guttene: - Måsen, det er måkene det , guttær!
Javisst er det det. Derfor ble jeg med et smil om munnen også gjort oppmerksom på at her omkring kalte de brøytebilen for måkebil, og så snart snøen kom fant de fram snømåka! Inspirert av Lindas språksjov sendte jeg derfor inn et spørsmål til Linda om en kommentar til disse ordene og la ved et par illustrerende skisser.
Det er greit å bidra med noen oppklaringer, tenkte jeg!
Jeg hørte aldri noe fra Linda! Vi har verken samme dialekt eller humor, forstår jeg.
Men nå er det på tide å finne fram snømåka igjen og la måkebilen slippe til! Neida, - måkene slipper ikke til på fuglebrettet. Det får småfjærkreene ha i fred, både teljoksen, de domme pappene, spurvelurvene og annet småfrossen fjærkre.
Men litt snø i oppstarten av nyåret demper i hvert fall mørket en stund. Så får vi se når snømåkenes hekkeseong er over om vi kanskje også får litt varme i kroppen?
Godt nytt år!
*******
Søndag 22. desember 2024 - bittelitte julaften
Av og til har jeg virkelig tenkt på den situasjonen der Josef og Maria lette etter et husvære.
Jeg forsøker å forestille meg hvordan situasjonen kunne være. En høygravid jentunge på en tvungen reise, akkurat som om det var i Gaza eller andre slike steder i dag. Stappfullt av folk overalt. Mens naturen gikk sin gang og fødselen nærmet seg, veene trykte på og det hastet! Og så, i all fornedrelse en stall!
Vi har hørt det før. Hvordan kunne noen risikere å ta inn et slikt reisefølge hvor vertskapet kanskje ble nødt til å involvere seg mer enn noe annet? Jeg ser for meg snakket mellom folk at de har seg selv å skylde. De har kommet i denne situasjonen og får ta ansvar for seg selv. Det er jo slik vi ofte tenker i møte med ukjente folk, selv når de trenger hjelp.
Det ringte på døren hos oss en sen lørdagskveld. Ute var det utrivelig med regn og vind og en temmelig sur temperatur. Utenfor sto et par jenter med sykkeloppakning og frøs. De lurte på om de kunne få lov til å sove i telt ute på plena vår, - eller kanskje i carporten. De var så kalde og våte og måtte søke ly for natten?
Det ble en god historie av dette. Vi tok dem selvsagt inn i varmen, ga dem mulighet for en varm dusj, hengte opp det våte tøyet til tørk og redde opp et par senger med rent sengetøy, ga dem mat og ønsket dem velkommen til Norge! Det ble starten på et eventyr. Vi ble perlevenner med jentene. De glemte oss ikke etter dette, men jeg lurte på hvorfor de ringte på akkurat vår dør?
Jentene fortalte at de hadde søkt «husrom» i form av å spørre om å få lov til å slå opp teltet sitt i en hage, men hadde ikke lykkes med det. Noe åpnet ikke døra da de ringte på, andre sa at det passet veldig dårlig akkurat nå, eller de burde heller sjekke hos naboen….. Derfor endte de hos oss! De endte likevel ikke hos oss, fordi vi med dette fikk nye venner fra Tyskland som etter hvert læret seg å elske Norge og nordmenn mer og mer. De søkte studieplass her og er fremdeles i gang med sin utdannelse. Det endte ikke, - det ble en ny start.
-At dere torde slippe inn folk på denne måten, fikk vi høre fra andre etterpå. – De kunne jo være banditter, utnytte dere, stjele og rane dere osv…
Ja, det kunne de. Men noen ganger gjør man bare slik når man ser ekte nød. Selv om dette nok var en «overklassenød», trengte de hjelp. Vi hadde rom for dem i vårt herberge.
Hvordan hadde historien sett ut om det hadde vært rom for Josef og Maria i Betlehem? Hadde verden blitt annerledes, eller hadde bare historien blitt det?
Vi opplevde at vi fikk engler på besøk den kvelden. Jentene opplevde at de kom til engler. Søt historie, vakker, men helt sann. Siden da har vi fått enda flere venner i Tyskland.
Torsdag 19.desember 2024
Jeg har vært på kino og sett Nr.24. Mitt eldste barnebarn (som snart myndig) ble med. Kanskje denne filmen burde være pensum i alle 10.klasser? Én ting er krigen og alle handlingene, grusomheten og torturen, forfølgelsene og hevntankene. Men filmen gir oss en sterkt etisk vinkling på hvordan det er å gjøre de riktige valgene, hva motstand mot okkupasjon er verdt og hvilke dilemmaer man kan oppleve i valget mellom "å la leve - og la dø"!
Den kan også være en utmerket start på en samtale i heimen og i kameratflokken om samfunnsverdier, etiske dilemmaer, solidaritet og samhold. Særlig fordi mange opplever at disse verdiene er i ferd med å forsvinne?
Hva ville du ha gjort, er et viktig spørsmål.
Men hva vil du gjøre i en slik situasjon i fremtiden.
Den som ikke berøres av denne fortellingen, bør gå i seg selv.
Tirsdag 17. desember 2024
Kan man virkelig ta til vettet? Ja, det kan man lure på noen ganger.
Stoltheten kan bety mer enn å være bittelittt ydmyk noen ganger. Selvsagt skriver jeg om selv selv her, men har også plass til andre!
Ettersom jeg er blitt mer og mer raus med egne feilvurderinger og tabber, skulle det vel være rimelig å ha samme raushet til andres feilvurderinger og tabber. Akkurat nå gjelder det igjen0 planen om å legge ned fergestedet med anløp på Ålekilene på Gressvik. Det var virkelig rystende å lese nyheter om vedtak i byens styrende organer om å legge ned et fergeanløp hvor det er god plass til parkering for å la ferga ende på Gressvik sentrum der det slett ikke finnes parkering. Styremaktene valgte å ta frem blindestokken og vise at de ikke overhodet har tenkt at de reisende måtte parkere fra seg bilen for å kunne bruke ferga. Hva hadde de tenkt seg egentlig? Øystein Sunde synger om "å ha hodet under armen og armen i bind"! Mer passende kunne det vel ikke sies?
Men så våknet noen med vett og forstand og sikret fortsatt fergedrift til Ålekilene og den flotte parkeringsplassen der! Det fantes altså noen ansvarlige som tok til vettet!
Men hva nå?
Hvor lenge får man benytte parkeringsplassen, og hvor lenge går det til det kommer et krav om fergeanløp ved de nye høyblokkene som er under bygging på den andre siden av elva, Innseilingen på Kråkerøy?
Her skal jeg være profet!
Det kommer til å bli endringer!
Men vi tilpasser oss, tenker jeg!
Vi pleier det!
Lørdag 14. desember 2024
Det har vært et par hektiske døgn! Er det REMA som reklamerer for at det "enkle er det beste"? Det er kanskje ikke alltid like rett, men i dag skal jeg hylle påstanden!
Jeg har de siste par døgnene slitt med å montere ny ytterlås i døra. Den gamle er jo ikke gammel, men stadig mer defekt. Tilslutt var det problematisk å komme seg ut av huset, med fare for aldri å komme inn igjen! Slik kan man ikke ha det, tenkte vi. Men reparasjon? Nei, det viste seg var krevende og kostbar øvelse. En låssmed mente at vi kunne risikere å bare utsette problemet til en altfor høy pris! Ny lås, var hans løsning. Ja, ja.... jeg har blitt litt mer kvien på slike gjør-det-selv-oppgaver ettersom årene faller på. Men kanskje..... kanskje jeg kunne klare det.
Det er vel bare å se hvordan den gamle er satt inn og gjøre det samme med den nye, tenkte jeg, - og hentet egnet verktøy.
Selgeren sa at jeg måtte ikke lese monteringsanvisningen "slik menn gjør det"! Det er nesten til å bli krenket av, men jeg har rotet meg langt inn i monteringer tidligere fordi jeg mente at monterings- og bruksanvisninger var bare for feige!
Men nå var låsen blitt utviklet til å være mer avansert! Og der begynte problemene. Jeg måtte ha en app!
Den fysiske monteringen gikk rimelig greit, - ikke på 20 - 30 min som antydet, men timer på timer gikk i skytteltrafikk mellom internett, monteringsanvisning og ytterdøra. Den sto selvsagt åpen for sikkerhets skyld! Ute var det minus 5 og det var mørkt! Snart ble det kaldt inne også!
Nettstedets agent forsøkte på alle vis å hjelpe meg, helt til vi oppdaget at appen som skulle styre "nøklene" ikke lot seg laste ned på min Samsung 23FE! Jeg trodde dette var/er en godt oppdatert mobil, - men rimelig god var nok ikke ordet. I hvert fall ikke rimelig!
Jeg ga opp. Neste dag, etter nattas underbevisste håndtering av saken, var jeg på igjen. Samsungen klarte ikke å hjelpe meg med appen. Nå foreslo agenten at jeg skulle prøve en annen telefon. Jeg plukket fram min "nødtelefon" til 890 kr., Motorola e14.
Sannelig! Det funket. Den lastet ned, installert på de andre telefonene og så plutselig var verden enda lysere enn mine nyopererte øyne kunne fatte. Bare noen minutter etter var koder og nøkkelbrikker installert og alt er bare "fryd og gammen". Og dette takket være en reservetelefon til 10% av prisen på en mer kjent utgave.
Det enkle er altså det beste!
Du kan nesten ikke se forskjell på dem. Hvem kunne vel trodd at en billig telefon var den beste?
Vi kan altså ta feil! Jeg skal aldri undervurdere noe som helst! Kanskje Lada også er bra? Hmmm....
Tirsdag 10.desember 2024
I dag fikk jeg min andre stæroperasjon. Legen var veldig fornøyd, men jeg sliter litt mer i dag med tåkesyn og smerter i øyet. Det ble bedre utover dagen, og jeg regner med at alt er ok morgen.
Men jeg kom til å tenke på våre felles Peer Gynt. Hvis vi er ærlige mot oss selv, må vel innrømme at vi kjenner oss igjen? Han fikk tilbud å få "risp i øyet" for å få tilgang til det han ønsket seg aller mest, trollsynet. Men så lurte han vel på om det var verdt det? Handlingen var en engangsforeteelse og det var ikke mulig å angre. Jeg ser meg i speilet og observerer den store pupillen på høyre side, men i motsetning til Peer synes jeg det var verdt det! Ja, ja... det var ikke noe trollsyn i mine "snitt", snarere tvert i mot. Det har som hensikt å se tydeligere! Jeg får håpe det smitter over på andre betraktninger også. Det er mye dunkelt som burde vært utsatt for et klarere blikk. Kanskje det gjelder andre også? Hvordan er det forresten med Putins blikk? Eller Trumps? Mulig de trenger et "stær-snitt" ikke bare i øynene, men i hele sjela si. Hvordan kan slike folk sove om natta? De bør åpne øynene sine! Og hjertene!
Søndag 8.desember 2024
Nok en søndag i advent som minner oss om årstiden vi er i. Ikke spesielt kaldt, men grått og trist med spor av snø på utsiden. Inne varmer peisen og gleden. I slike tider minner jeg selvsagt skoleavslutninger med julespill, sang og musikk, barn som i stor spenning skal vise seg fram i roller som Josef og Maria, eller som engler og nisser og alt annet som er viktig i en oppvekst.
Musikk, drama og praktiske ferdigheter var limet i skolen i min tid.
Men nå kan det hende det blir annerledes. Lærerutdanningen legger ned eller begrenser praktisk-estetiske fag som musikk og forming, og akademiseres mot forskning og artikkelskriving. Ikke sikkert at alt dette er nyttig for de som skal ta hånd om elevene? Jeg hadde alltid med meg gitaren nær sagt til alle timer på barnetrinnet, og elevene syntes det var stas. Mer musikk og drama inn i skolen er helt sikkert god medisin for trivsel, tilhørighet, samarbeid, omsorg og begeistring!
På en skole jeg jobbet på tidlig -90-tallet, var lærerne også begeistret for gitaren min. SÅ begeistret at jeg "måtte" (med glede!!) påta meg gitarkurs for 14- 15 av dem. De møtte frivillig hver onsdag i lang tid for å lære å spille! På fritiden sin! De ble riktig flinke, men jeg vet ikke hvordan det gikk videre. Det skal litt mot til å ta med gitaren inn i timen også.
Ja, så mye mot at forfatteren Øyvind Thorsen i et kåseri sa at det var to livsfarlige yrker han skulle holde seg unna. Det var jagerpilot og ungdomsskolelærer! Kanskje han skjønte mer av dette enn dagens politikere. De ser ut til å skjønne veldig lite av skole!
Joda, - jeg savner den tiden, men har likevel glede av å ta fram gitaren litt hver dag og klimpre på julesanger som skapte stemning i klassen og blant personalet. Det gir i hvert fall meg julestemning, selv uten publikum!
Torsdag 5.desember 2024
Iskaldt i dag! Selv om det bare er rundt 0 grader. Ute ved kysten blåser det kuling og da virker det som den tar veien gjennom huset her!
Vi fulgte en venn til graven i dag. Bare 3 -4 år eldre enn meg. Det er rart hvordan slikt gjør inntrykk. Hver eneste dag er en bonusdag på denne siden av livet. Jeg er glad jeg er frisk, om ikke så veldig rask akkurat, det gjør hverdagene lettere. Det begynner likevel å bli begrenset hva slags behov man har. Jeg tenker av og til på min gamle mor når hun ønsket seg noe, og fikk litt betenkning over om hun skulle bruke penger på seg selv. Hun kunne si:
- Hva skal jeg vel med det her jeg står på gravens rand!?
En smule defensivt: Det er i dag vi lever og kan glede oss over dagen i dag!
Noe å tenke på!
Onsdag 4.desember 2024
Tenk at det går an å se så lyst på tilværelsen, - i desember!
Ja. selvsagt er det mange som har hengt opp masse lys rundt husene, men for meg er alt blitt lysere! Jeg trodde at hvitt er det hvite jeg kunne se, men så er det faktisk enda hvitere! De nærmest gule julelysene er altså også veldig hvite! Det har skjedd en forandring jeg godt kan leve med! I hvert fall en uke til! Da bytter jeg ut linsa i det andre øyet også. Ikke lett å se forskjell på dette idag. I går var den ene pupillen kjempestor som om jeg skulle ha gått på noen dop! I dag har den krympet og nærmer seg normalen.
Jeg gleder meg til alt i jula ettersom jeg kommer til å se alt i et nytt lys!.
Som metafor for verden rundt meg, håper jeg det lysner også i Ukraina, Syria, Libanon, Gaza og alle de andre landene som akkurat nå slipper unna fordi stormaktene har annet å gjøre. Ikke lett å forestille seg julefortellingen fra Palestina der budskapet var: Fred på jorden! Det eneste stedet i verde hvor det har vært sammenhengenen konflikt, uro og krig i tusener av år!
Dessuten her hjemme hvor mennesker kommer inn og fyller landet med dop og kriminalitet. De har minst like store problemer med å se andre perspektiver på livet. Vi ser det også i politikken, - det er penger og makt som gjelder! Noen blir aldri mette. Noen blir aldri lei av å herske, noen blir aldri lei av å plage andre.....
Her trengs det nok mange nye perspektiver! Vi har jo bare denne ene, lille planeten vår! Vi burde klare å holde sammen! Det skumle er at det ikke er lett å se forskjell på øyne som ser dunkelheten og mørke, og de som ser lysere og med mer håp. De ser like ut. Herrene går i dress fra samme skredder. De er skapt i det samme bildet. Men det er utenpå. Det er på innsiden vi finner forskjeller som gjør en forskjell. Det er på innsiden hjertene finnes.
Utrolig at dette skal være så vanskelig.
Tirsdag 3.desember 2024
Så er vi ett skritt inn i desember! Det ble litt triveligere med dekorlysene rundt huset ute. Nesten annenhver dag pakkes vi inn i regn og tåke, men i dag er det strålende sol.
For meg begynte dagen uvanlig tidlig. Jeg skulle til nabobyen og få "nye" øyne. Ikke akkurat slik, men en grå stær-operasjon ventet meg der. Litt ubehagelig opplevelse, men verdens hyggeligste folk og en dyktig lege gjorde jobben sin. Det betyr også at jeg nå kan klare meg uten briller. Og det er fantastisk.
https://www.tu.no/artikler/slik-utfores-en-gra-staer-operasjon/233730
I skrivende stund er det fortsatt litt tåkete syn, men jeg regner med at det går seg til. Det går fint å skrive og orientere seg med ett øye. Neste uke skal den andre linsen også byttes! Det forunderlige er at verden rundt meg blir så lys. Hvitt blir hvitt! Det visste jeg ikke på forhånd!
Kanskje det kan være en metafor for andre synspunkter på tilværelsen også? Sakte, men sikkert gjennom livet bygges våre holdninger opp omkring hverdagene, folk vi møter, opplevelser vi får, nyhetsbildet, erfaringene og våre egen tankemessige utfordringer. Vi bakes bit for bit inn i forestillinger vi finner oss glatt i, kanskje uten motforestillinger? Men hvis våre "skjell" faller fra våre mentale øyne, kan vi makte å se virkeligheten annerledes?
Hva skal til? Vil vi det? Tør vi det?
Vi kan jo begynne med oss selv og sjekke våre egne holdninger, deretter bestemme oss for å forsøke å se hverdagen ut fra andres øyne? Empati og innlevelse kan jo være en start, og da kan hverdagens "farger" skinne annerledes etter hvert, - akkurat som en grå stær-operasjon gir meg nye farger og en ny opplevelse?
Tja?
Hvem vet?
29. november 2024
Da er det igjen bevist! Politikk har ingenting med folkets vilje å gjøre! Politikere snakker om miljøgevinst, bærekraft, ingen biltrafikk i bynære omgivelser, sykkelstier og gangbruer her i Fredrikstad. Mange gode tiltak ble satt i verk, uten særlig konsekvensanalyse. Blårussen har overtatt styringen av samfunnet og alt skal gå med overskudd. Selv sykehus og politi, skoler og eldreomsorg blir vurdert ut fra lønnsomhet og kroneverdi.
Her i Fredrikstad fikk Bymiljølista for noen år siden gjennomslag for å frakte folk med personferje mellom bydelene GRATIS. Det ble en kjempesuksess! Ikke bare det, men det ble "Look to Fredrikstad" og se hva de får til!
Så godt var forslaget at politikerne fikk videreutviklet konseptet slik at fergetrafikken ble gratis, og ikke lenge etter ble fergene elektrisk med nullutslipp. Parkeringsmulighetene inne i byen ble heftig begrenset og tilbudet ble mer og mer populært. Ruta startet der folk kunne sette fra seg bilen gratis og komme seg til byen fullstendig miljøvennlig med nullutslipp og rolig hjerterytme.
Men så ble det borgerlig flertall!
Hva skjedde? Det gikk ikke lang tid før muligheten for parkering ved endestasjonen opphørte.
Ferga ble stoppet før den kom så langt og fikk ny endestasjon UTEN parkeringsplassen.
Forstå det den som kan.
Nå vil folk kjøre bil til byen og kjempe seg til parkeringsplasser som de må betale dyrt for i tillegg til bomstasjoner og ergrelser over økt trafikk.
Fergene vil sikkert plukke opp langt færre passasjerer, og om ikke lenge vil nok det først bli innført billettsalg, deretter blir ferga upopulær og sikkert nedlagt som tilbud til befolkningen.
Det er vel dette som kalles byutvikling, nærmiljøtiltak, miljøgevinst, bærekraftig utvikling og fornøyde innbyggere, da vel?
Det er bare å håpe at politikerne enten snur, eller at de tør å sitte fram til neste valg! Da er det flere av oss som skal minne våre folkevalgte på at de prioriterer etter blårussmetoden: Fergen lønner seg ikke!
Men vi andre stemmer dem vel ut og kanskje stiller spørsmål om gang- og sykkelveier lønner seg, eller om nye veier inn i byen er lønnsomt? Jeg har aldri hørt om at noen av disse går med overskudd.
Blårussen vil vel legge ned dem også da vel?
Helt logisk det også?
Torsdag 28.november 2024
Deilig med en soldag igjen! Vi som bor her tåler jo nesten ikke dårlig vær! Men nå er snøen borte og det er mørkere enn noen ang når sola tar tidlig kveld. Men advent nærmer seg og lyskjeglen til flaggstanga ble heist, utelys i hekken er på plass og adventstjerna lyser fra vinduene. Nå kan både advent og jula bare komme!
Jeg ser på golvvekta at førjulsinnsatsen har satt sine ubønnhørlige siffer som indikerer et annet liv etter jul! Jeg har trua! Men først er det festmåneden som skal overleves!
Lykke til!
Onsdag 27.november 2024
I går ble en heftig dag! Skulle nesten tro jeg var i arbeid! :-)
Pensjonistgjengen vår "Kællær med mening", - for øvrig et vidløftig klubbnavn, møttes på det nye kjøpesenteret Værste i Fredrikstad. Det handler ikke om det verste, men om stedet som er oppkalt etter Fredrikstad Mekaniske Verksted, som for lengst er avviklet. Først en kopp kaffe, munter prat, sakte daffing i uinteressante butikker, før vi skred av sted til VIP-inngangen på Fredrikstad Stadion. Derfra fikk vi en flott omvising i lokalene til FFK-gutta, og en fotballprat som pusset minnene blanke, før vi forsynte oss av julekoldbordet med god drikke for enhver smak. J
Jeg måtte bryte opp noen minutter før programslutt for å komme meg til neste julebord med lutefisk med gode xkolleger - nå kamerater - fra høgskolen. Jammen klarte jeg å lure ned både vått og tørt en gang til. Jeg kan ikke huske at jeg har fikset to julemiddager på samme ettermiddag! Det ble en litt søvnløs og lang natt, men lyset sto opp litt før meg og dermed var dagen igang. Min gode venn Jon serverte kaffe før jeg fant hjemveien.
Jeg var neste ikke mer enn kommet hjem før jeg lenket meg til pc'n for å være med på invitert styremøte i en internasjonal konferanseplanlegging via TEAMS. Min engelsk er nok langt under pari, men slik utenlandskengelsk fra øst- og sydeuropeiske kolleger gjør det ikke lett i mine ører. Nesten verre enn å lirke ut egne engelske ord som jeg gjerne ville de skulle forstå. Tror det gikk nogenlunde greit. Vi var alle venner da vi tok farvel.
Deretter avgårde til malekurs før jeg nå sent på kvelden har satt punktum for årets bildealbum.
Pust og pes! I morgen tar jeg det med ro! Kanskje!??
Mandag 25.november 2024
Der forsvant kulda, men det er fremdeles vått og mørkt. Enda mørkere nå som snøen forduftet.
Heldigvis blåser det ikke.
Skjønt, her omkring aner ok ikke folk hva vind er!
Jeg skulle unt mange jeg kjenner å oppleve en vinter i Finnmark, Lofoten eller Nordlandskysten. I det hele tatt noe annet enn dette luksusværet her langs Oslofjorden.
Jovisst kan det blåse og være guffent her også, men det er langt mellom at båter blåser på land og hus og brygger blir knust av bølger og vind.
Det er også sjelden at biler blåser av veien her eller at tak forsvinner til himmels.
Jeg trives med å bo i et slikt rolig strøk av landet. Kanskje er jeg litt værflyktning jeg også slik mange andre som kommer sigende nordfra og slår seg ned i området sier at de er. Det er vel ikke flaut å si det.
I dag fikk fjærkreene som holder seg i nærheten her kosttilskudd.
Fjorårets krumkaker er litt vissen i smaken. Det er ikke salt i dem heldigvis, men sikkert noe fett! Og det er greit å ha et lager av det før kulda kommer. Den kan faktisk være skarp her!
Men de små fjærdottene er litt kresne kan de se ut til. Jeg har satt opp femten fuglekasser rundt omkring her. Det ble en del "visning" før hekketiden i fjor, men bare én av dem flyttet inn! Riktignok er de redd for rovfugl, katter og flaggspett, men skal de overleve får de kjempe litt hele bunten.
Jeg har merket meg at noen kryper i le av ly i kassene i strenge vinternetter. Det er jo bra! Men jeg skal vel ikke forklare dem hvordan de skal legge egg? Dessuten har ikke peiling på akkurat det! Satser på at de tar til vettet dersom de overlever denne vinteren.
Forrige vinter forsvant sikkert 70 - 80% av dem i den kalde våren. Nå får jeg håper på bedre tider. Noen må jo jage myggen og andre insekter når varmen kommer. Skjønt, - det har vært veldig lite insekter de siste årene. Da blir det jo lite mat på pip pipene! Før i verden var frontruta på bilen nærmest igjentettet av insektslik. Nå skal jeg virkelig kjøre langt om jeg må rengjøre lykter og rute. Hva driver vi på med?
Kanskje det er slik at ting henger sammen her i verden?
Kanskje vi er en del av en systemisk, økologisk sammenheng hvor vi trenger hverandre? Hmmm... noe å lure på?
Søndag 24. november 2024
Du verden så mørk verden er blitt!
Det kom mildvær og glatt føre skliende inn over natta! Jeg skulle fylle opp fuglematerne og måtte stikke labbene ned i piggskoa. Men nå er "bordet dekket" til de små fjærene der ute, men vi fyrer på peisen og holder varme uten å slå floke. Det er så mørkt ute som det sjelden er. Snart tennes tusen julelys og gir et håp til egen sjel og litt til den mørke verden der ute.
For verden ser virkelig mørk ut! Mørkeblåbrune politiske skyer lurer folk til å digge nye tyranniske ledere som er konstruert med psykopatiske og narcisstiske personligheter for å overta verden. Noen tror på dem også!
Helt utrolig! :-)
Den ene vil bli Gud og verdens frelser, den andre har allerede vist oss Djevelen, og bunker med småtroll dukker opp overalt. Vi blir bedt om å sørge for beredskap i minst én uke for å holde ut i en krisetid. Lurer på hvordan ungdommen takler dette? Første som går ned for telling kan jo være nettet!? Vi som har levd en stund makter vel å tenke litt utenfor dagens boks, men hva med de som skal overta verden?
Ja, ja! Når sola er borte, kulde og regn og snø overtar, blir til og med sinnet litt svart og motløst.
Men nå kommer lyset. Og vi kan ikke se lyset om vi ikke har sett mørket. Lyset vil komme!
Vi tar én dag av gangen.
Vi har sett det før, selv om dagens blåkopi av menneskenes historie er enda hardere.
I mens får vi være enda mykere mot hverandre. Ikke dumt å levere et smil til den du møter, - faktisk!
Lørdag 23.november 2024
Typisk? Hele bloggen min i går forsvant da jeg skulle lagre innlegget! Jeg hadde "glemt" å logge inn, og dermed gikk mange minutter ut av tiden og inn i evigheten uten andres øyne enn mine egne.
Jeg er en pingle! Det ble ingen bålpannehygge på terrassen. Det var for kaldt ute, og akkurat passe varmt inne for en gammel "innegris"! Men jeg fikk malt et par omganger på et maleri i atelieret mitt. Sliter med et krevende motiv som jeg liksom ikke får orden på! Jeg får ta en ny runde i helga, kanskje? Eller kanskje jeg må male over det og finne noe annet?!
Vi fikk en utrolig flott teateropplevelse i Halden. Teatergruppa "En julefortelling" trår hvert år til med en gedigen oppsetning. I år var det "Nøtteknekkeren", en humoristisk fortelling med innslag fra kjente fortellinger og flott koreografi, humor, sceneshow og mye mer. Barnebarnet vårt, Asbjørn, briljerte i sin rolle sammen med over femti andre! Virkelig en proff forestilling!
I dag er det blues på Havnelageret som gjelder..... så får jeg se an den bålpanna litt til da! :-)
Torsdag 21.november 2024
Så er stordagen min over. Tenkte den skulle skli forbi i all stillhet, men det er ikke lett i dagens samfunn.
Kunstig Intelligens (KI) har hjulpet meg med å fange inn gratulasjoner. Facebook har minnet mine venner på dagen og det tikket inn ca 170 hilsener. De fleste av dem ville nok ikke visst om feiringen om ikke Facebook hjalp til.
Altså er det litt "fake"?
Neida, slik er det ikke. Hver enkelt gjorde sitt valg da de ble minnet om dagen.
Dermed løp en tanke gjennom bevisstheten til mine venner og de sendte meg kanskje noen sekunder med felles minner fra opplevelser eller samtaler eller andre ting. De aller fleste av dem ville vel neppe ha ofret en tanke på mine "spor" dersom det ikke var verdt det!
Derfor er jeg dypt takknemlig over å bli husket, ihvert fall det lille sekundet det tar å trykke på knappen og sende en hilsen. Tusen takk til alle 170, i tillegg til alle som sendte gratulasjon på andre måter, via telefonsamtale eller andre plattformer. Hver eneste hilsen varmet dypt.
En annen ting er jo denne reklamen som gir meg rabatt i gave dersom jeg kvitter meg med pensjonen min på fuglefrø, duppedingser eller annet "ræl". Kaka tar likevel Europris som hadde latt KI lage video til meg med gratulasjon og digital kake hvor navnet mitt var sirlig håndskrevet på lokket. Gave var det også hvis jeg kom innom. Jeg skulle få en Fisherman Friend-pose med karameller. Veldig søtt gjort! Men dette var å gå langt over streken, synes jeg.
Jeg hadde en plan om å bruke litt tid foran bålpanna i går, men det ble så kaldt.
Hva har skjedd med meg? Har jeg blitt en "pingle"?
Vanligvis koser jeg meg foran bålet som minner om oppvekst i skog og mark med fiskestang og kaffekjel i all slags vær! Dette er ren skam! Jeg får ta meg selv på alvor i dag, selv om det er noen lusne kuldegrader. Alt kan endres med litt innsats!
Onsdag 20.november 2024
Det kom snø i natt. Ikke nok til skiføre, men sporsnø etter en bil og en katt. Altså er det liv der ute hvor dagene er korte og nettene altfor lange. På vei tilbake fra postkassa med Klassekampen i hendene ser jeg mine egne spor.
Jeg har satt spor etter meg. Tja, har jeg egentlig det?
Jeg går inn i et nytt livsår akkurat idag og faller i tanker om alle disse årene. Har jeg satt spor etter meg i verden? Hva er det å sette spor etter seg?
Det finnes mennesker som setter spor etter seg fordi de skaper krig, uvennskap, maktovergrep og andre via eviggrønne musikkopplevelser og kunstverk, noen via hjelpsomhet og vennlighet, andre via klokskap som redder dagen for noen og verden for alle.... slik kunne jeg holde på å ramse opp hvordan man kan sette spor etter seg.
Mine spor idag er bare i det tynne snølaget som viser at jeg har funne fram til postkassa, krysset et kattespor og fulgt et bilspor. Er det nok?
Så strømmer det inn gratulasjoner fra nettet. Facebook har fanget opp bursdagen min og minnet mange av mine venner om markeringen. Det er veldig hyggelig. Slik får jeg god hjelp til å sette Facebook-spor i hvert fall.
Men så er det andre som har sett sporene mine også. Jeg har handlet. Altså har jeg brukt penger i næringslivet og satt igjen digitale spor som er blitt fanget opp. Det strømmer inn med merkelige gaver!
Jeg får gaver fra Elon, Apoteket, Power, Samsung og andre som har hatt gleden av pensjonen min.
Alle sammen er så rause at de gir meg gaver. Tja, gaver? Ja, hvis jeg handler mer, får jeg noen prosenter i gave! Artige folk! Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker gaver fra Apoteket i form av rabatter. Hadde jeg vært helt på topp, skulle jeg vel ikke engang ha vært innom der, eller visst hvor Apoteket finnes?
Jeg er veldig betenkt på slike gavepraksis!
Sånn har det blitt!
Noe annet er det med Olav Thon. Han innrømmet at milliardene hans ikke fulgte med over "grensa" og bestemte seg for å glede mange som kommer etter. Dype spor
Bursdagsgaven jeg håpet på idag, var "nye øyne" fordi jeg skulle hatt grå stær-operasjon i går. Men den ble avlyst i aller siste liten av ukjent grunn! Litt kjipt, men da får jeg se dagen idag med det samme skrå blikket som alltid og håpe på et annet blikk i julegave.
Gaver er noe jeg egentlig ikke trenger lenger. Jeg har alt! Lagrene er fulle og jeg savner ingen TING. Det aller største er fortsatt å kunne bidra med noe.
Når jeg var helt på topp i kompetanse, erfaring og innsikt, ble jeg parkert av pensjonisttilværelsen.
Jeg håper noen av sporene finnes litt til, men må venne meg til at tidens tann sletter dem alle.
Hvem leser artiklene og bøkene mine når de er utdatert?
Men kanskje det finnes noen som har satt pris på kontakten, praten, diskusjonen, smilet og samværet, og glemmer de dårlige sporene etter et langt liv?
Greit å reflektere litt over hvilke spor jeg har satt i mitt eget liv i hvert fall! :-) g
Send meg gjerne respons og ytringer på dag.sormo@fredfiber.net