Tirsdag 25. februar 2025

Det er ikke alltid jeg har noe på hjertet som er verdt å skrive ned for ettertiden. Men etter en de første ukene med overraskelser fra diktatoren i USA er det flere og flere som begynner å ane uråd. Når en mann (klovn) som dette entrer verdensmanesjen, blir det bare sirkus og dårlig underholdning. Det er ubegripelig at så mange amerikanere stemte på denne forskrudde og uetiske fyren som leverer impulsive løgner og farer med bedrag og fanteri i så stort omfang. Er dette å gjøre Amerika Great Again, eller handler det om å sette USA i steinaldermodus?

En av dem som har fulgt med hva som skjer gjennom sin "profetiske dikterevne" er jo Hans Børli.

Jeg postet hans dikt "Amerika" på Facebook for litt siden og utfordret kompetente mennesker til å tørre å oversette diktet og  slippe det løs på dem det handler om.

Den eneste reaksjonen kom fra en god venn med høy engelsk kompetanse som av hensyn til egen sikkerhet og CIA ønsket å være anonym, - forståelig nok! For ikke å bli kastet ut av Facebooka, poster jeg den engelske versjonen her og utfordrer gjerne dere andre som har bekjente over "dammen" til å sende en liten vårhilsen.

Hans Børli døde i 1989, men han må ha hatt et klarsyn allerede da. Lykke til, - og til den som tør: legg det gjerne ut på FB og del det ut i "hytt og gevær". Kanskje vi kan håpe det blir lest høyt i Representantens hus en dag republikanerne tør å stikke fram hodene sine fra alle sine "kaninhull" og ta ansvar. Den mannen må bort!

America
By Hans Børli
(Translated into English by an English Scholar.)

Walt Whitman is crying in his grave, America
You have made his very green vision into a withered cobweb around the head of the Statue of Liberty
Hippies with their moth-eaten beards and mold between their toes
Wrap their powerless cries in rhythms of “Leaves of Grass”,
This undulating tone of the ocean that was rocking the dream of a great nation’s promising future,
When the bison was grazing on the steppe under the sun
And Red Sky sat on his mustang in the shadow of Little Big Horn
Watching the prairie wagons roll westward towards Laramie.

Poison is burning in your veins, America.
You have eaten “Strange Fruit” for too long.
You have made the almighty dollar the sun on the western sky
And adorned the smile of the skull of death
With shining gold teeth.

 George Washington is dead.
Abe Lincoln is dead.
John F. Kennedy is dead.
Martin Luther King is dead.
But Butch Cassady and Sundance Kid are alive
-Shooting from the hip inside The White House

You have killed your future, America.
All you have left
Is a flock of flee-bitten hawks
And a weather vane.

**********

Fredag 10.januar 2025 - "Vil du være med, så heng på!"

Professoren og jeg skulle ut og reise. Vi hadde et oppdrag i en kommune på Vestlandet. Det er et stykke dit, men vi skulle benytte anledningen til et lite tilsyn med et nyinnkjøpt hus. Uvant reisevei for meg som stort sett har fartet mellom Gøteborg og Trondheim i ulike sammenhenger. Professoren ordnet med billetter, og det var bare for meg å pakke sammen lett håndbagasje og dra i vei. Slikt har jeg ingen bekymring med så lenge det ikke er meg som skal ordne alt mulig. Det eneste jeg trengte å tenke på, var å komme til felles møteplass på Gardermoen.
Men bussruta var endret. I stedet for å møte opp ikke langt fra heimen, måtte jeg altså til sentrum for å ta flybussen. Den skulle ikke lenger gå gjennom Onsøy, men rett til Sarpsborg og derfra ut på E6. Dessuten skulle den ikke kjøre de gamle «omveiene» for å ta opp passasjerer fra for eksempel Moss. Nå skulle ruta «strigles», og folk som ville være med, måtte innfinne seg så nær E6 som mulig! Fra denne dagen var altså bussen viktigere enn passasjerene. Det nye mottoet var tatt fra eventyret om «Tyrihans og gullgåsa» - Vil du være med, så heng på!

Men trafikk er vanskelig å få inn i en bussrute satt opp av en kontorist. Kanskje det hadde vært klokere å spørre sjåføren? Omsider ankom vi Gardermoen med en litt halvstresset sjåfør som ikke klarte å holde ruta slik tabellen sa. Så var det sikkerhetskontroll og tusling til Gate A27. Den ligger lengst vekk fra det store trafikkmylderet i avgangshallene. Greit nok. Det var tid nok til å bevege seg dit, finne fram en bok og la tiden renne fram til opprop og ombordstigning på DAT-flyet til Florø! Men det var midt i januar, og værgudene forsøkte på alle vis å filleriste oss på den time lange turen det tok over eller forbi fjellrekkene til Vestlandet. Fastspente farende kom uskadd inn for landing, men om det var noen som satt i DAT’en uten belte, ville de nok kjent seg enda mørere ved ankomst. Jeg har aldri før vært med et fly som har fått så mye bank. Men det skal det visst tåle! Vestlendinger og dansker er tøffe folk, forstår jeg!

Jeg var glad vi kom oss av flyet og fortsatt var ved god helse. Utenfor sto en leiebil som professoren selvsagt hadde klarert i god tid. Vi skulle besøke huset han hadde i nærheten og overnatte der. Det ble 40 min i ukjent leiebil og stappende mørke. Selvsagt slapp vi ikke helt lett fra det, fordi plutselig var det ikke vei lenger. Vi måtte snu og finne en annen «løype» til huset. Også det gikk greit. Det var til og med brøytet helt inn til huset som sto og hutrer i vinterkulda og ønsket oss velkommen inn til 5 varmegrader. Men en grovkalibret ovn som kunne ha varmet opp en hel kirke, i tillegg til en varmepumpe som pustet ut varmegrader, ble det fort varmt nok. Dessuten ble det en hyggelig kveld med mat og vin og en god seng å sove i, - klar for neste dags utfordring.

Neste morgen kom tidlig. Vi skulle videre til Ulsteinvik. Det er ikke samme opplevelse som å sette seg på bussen i Fredrikstad og kjøre til Gøteborg, Oslo, Hamar eller Kristiansand! Her forutsatte reiseruta god planlegging og tilrettelegging. Først 40 min med bil til hurtigbåtkaia. I følge skjemaet skulle båten komme tre minutter over halv og deretter seile videre etter to minutter. Det gjorde den! I susende fart bar det av sted mellom holmer og skjær i en times tid i en fart jeg ikke hadde klart å holde følge med i min egen jolle med 30 hk! Ut og inn av fjorder og sund så det var en fryd! Idet ferga klappet til kai, spratt vi inn på kaia, og etter et par minutter sto det en buss klar til neste etappe. Men vi skulle lengre. Busskiftet fra den ene bussen til den andre gikk smertefritt. Idet vår buss ankom Nordfjordeid sto neste buss klar, og det var bare å finne et sete før vi trillet videre. Neste busskifte foregikk på samme måte. Vi omtrent hoppet over på neste buss som fraktet oss til neste busskifteplass.
Vi ankom Ulsteinvik etter en lang biltur, lengre hurtigbåttur og fire bussturer. Det var godt å sette seg ned i baren med et velfortjent glass og gjøre seg klar til neste dags oppdrag. Tjo hei, hvor det går!
Vel hjemme falt jeg litt i undring over kommunikasjonssystemet i Østfold og strøka omkring. For ikke lenge siden kunne jeg ta bussen fra der jeg bor og rett til jernbanen der toget alltid til korrekt tid brakte meg til Oslo. Men så begynte ting å hangle. I mange år opplevde jeg at når toget mer enn fullstappet ankom Fredrikstad stasjon, så jeg at bussen videre hjem forlot stasjonen idet toget ankom. Jeg lærte meg å sitte i bakerste vogn, for da kunne jeg hoppe av toget og løpe bort for å rekke bussen i siste liten. Ikke alle klarte det! De måtte vente opptil en og en halv time på neste, ta drosje eller bli hentet av noen med bil! Kanskje busseruteoperatøren ikke visste at det kom et tog i det bussen skulle gå? Bussen sto alltid og ventet i 15 minutter ved endestasjonen likevel og kunne vel like godt ventet 3 minutter ved avgang?

Så ble det verre. Bussen gikk ikke til stasjonen lenger, men hvis jeg var heldig kunne jeg kanskje rekke en shuttlebuss fra sentrum til stasjonen? Jeg ga opp det og kjørte til neste stasjon med bil fordi det ikke var mulig å parkere i Fredrikstad lenger. Det skulle være bilfritt og naturvennlig! Derfor gikk altså bussen ikke heller helt fram lenger.
Så sluttet bussen å gå! De miljøvennlige gassbussene ble erstattet av elektriske busser, men de var ikke beregnet på vinter. Så da forsvant mange ruter. Også den jeg trengte. Så klarte Bymiljølista å overtale andre politikere til å ha gratis fergetrafikk internt i byen. Nå kunne bilistene sette igjen bilen der ferga snudde, men dermed ble det lite bompenger. Parkering i byen var ikke nødvendig lenger heller, og dermed forsvant også mange parkeringsplasser. Parkeringen skulle bidra til å sponse fergetrafikken som stadig økte i popularitet. Så kom en utenbygds kommunedirektør på at for å spare penger var det klokt å legge ned fergestedet der det var parkeringsplasser. Heldigvis fikk mye klokere hoder stoppet dette før byen ble kaotisk av mangel på parkeringsplasser.
I mellomtiden ble bussrutene lagt om. Mange ruter forsvant, kanskje fordi ingen brukte bussen lenger fordi den ikke gikk dit de skulle, - slik jeg opplevde det for egen del? Elbilistene fikk først slippe bompenger, senere fikk de passere til redusert pris, men de trengte også parkering og gjør vel det fremdeles.
Så ble altså flybusstilbudet for halve byen kraftig redusert fordi flybussen heller skulle holde ruta si enn å plukke opp passasjerer som skulle ut og fly. For ikke lenge siden var flyplassen på Rygge en halvtimes kjøretur unna de fleste innbyggerne i 5 – 6 byer omkring. De må nå til Gardermoen med en buss som ikke går så ofte som før, men som har det for travelt til å plukke opp folk som ikke lenger får lov til å fly fra Rygge. Forsinkelsene blir stadig større fordi trafikken øker.

Det slo meg at kanskje det mangler noe kompetanse om trafikkavvikling her i distriktet? Jeg vil sterkt anbefale å ansette et par vestlendinger som har peiling som samkjøring av rutetrafikk med fly, båt og busser. I disse kompliserte vestlandsfylkene har man i hvert fall mye mer peiling enn her omkring. De holder til og med ruta og har tydeligvis som hensikt å få folk fram til forutsigbar tid.
Ja, ja…..jeg har altså opplevd at det går an.