Tanker ved en Oslovanding 2017 

Sur, kald ettermiddag i Oslo. Jeg hadde pakket meg varmt inn i min svarte, tykke frakk. Hatten var tredd godt ned på hodet. Jeg kom ruslende fra Anker Hotel, rundet hjørnet ved Hausmannsgata, ventet på rødt lys og svingte inn høyre fortau nedover Torggata mot Youngstorget. En antydning til lette snøfnugg i lufta gjorde den iskald. En vanlig ettermiddag i Oslos vintergater. Bortsett fra at det ikke var noe snø som tydet på at det hadde vært vinter. Folk hutret til og fra på rask marsj til eller fra noe.

Det var 8.mars, men ikke noe spesielt som tydet på at det var Kvinnedagen!

Litt senere etter en times rast ved pizzabufeen på Egon var jeg igjen ut på gata. Byen lyste, men en kald vinterblåfarge omsluttet takene. Gata og fortauet var blitt våte, snøen fikk ikke bestemt seg for om den heller skulle bli til usynlig regn. Men hvite flak la seg på de sorte skuldrene mine og hatten skjermet brillene mot sluddet.

Mer folk på gata oppover Karl Johan. Frosne tiggere satt og hutret i sine ulltepper mens andre gikk litt pågående rundt og solgte tiggernes tidsskrift mellom travle folk som ikke enset dem. Ropene fra tiggerteppehaugene, hakkingen av sykler med vinterhjul og den klissete lyden av saktekjørende drosjer pakket inn vinteren. Det hadde sluttet å blåse, men det snødde litt mer. Ingen demonstrasjoner utenfor Stortinget.

Jeg rundet hjørnet og svingte inn skrågata oppover mot Grensen. En trikk krevde forkjørsrett, jeg skrådde over gata og rundet inn Torggata mot Youngstorget. Her var det mer folksomt. Langt der framme høres en kvinnestemme som roper. Nå snør det vått og den blå vinterfargen er i ferd med å pakke byen godt inn. Travle mennesker rundt meg. Kvinnestemmen blir tydeligere ettersom jeg nærmer meg samlingsplassen på Youngstorget. Eldorado lyser rødt oppe på veggen, butikkeierne har så vidt begynt å flytte fortausvarene inn under tak. Det blir tettere med folk. Kvinnestemmen tydeligere. Flere og flere går med innrullede faner og senkede plakater. De haster begge veier. Noen kommer og andre går. Det tettes med folk. Kvinnestemmen begynner å skingre. Skarpe ord slynges ut om kvinnekamp, salg av kropp, verdenssituasjonen og selvopplevde overgrep. Det begynner å bli tett med folk.

Det står en stille, grå masse på Youngstorget. De lytter. Stemmen leser egne dikt. Etterhvert hyler hun diktene. Folk klapper. Faner og plakater, masse folk i alle aldre og kjønn har fylt plassen. Jeg innser at det er like umulig å gå over Youngstorget som å gå over Grønland, - på ski! Jeg gjør som Peer Gynt og sniker med rundt. Svinger mellom folk som kommer og går.

Kvinnestemmen hyler høyere om rettigheter og makt. Jeg begynner å lete etter kjente øyne, men det er mørkt i alle ansikter. Jeg er en fremmed her. Jeg er usynlig under en stor svart hatt. Pyntet med snø og sludd svinger jeg en runde før jeg kommer meg inn i neste del av Torggata. Her kommer nesten alle mot meg på vei til Youngstorget. Jeg kjenner at jeg burde snu.

Jeg støtter kvinnedagen og kampen mot maktovergrep, men jeg er alene og usynlig. Jeg fryser og setter opp tempoet, svinger ut og inn mellom folk på vei til markeringen. Det gjør godt å vite at de er på vei dit. Rødt lys i forgjengerovergangen i Hausmannsgate. Travle bilister kjører fort forbi. Øynene mine er festet på den røde mannen. Det lyser rødt for bilene fra venstre, men en travel sjåfør enser ikke dette og kjører på så rødt lys som det går an. Jeg ble plutselig litt takknemlig for at jeg ikke hadde det så travelt i dag og var oppmerksom nok. Han hadde aldri klart å stoppe om jeg hadde gått ut i veien.

Nedover Hausmannsgate bæres bygningen på den ene siden opp av søyler midt på fortauet. Jeg tenker på Vismannen hos Kahlil Gibran om at søylene må stå spredt om de skal bære taket. Jeg merker meg at flere av søylene står som par, to og to inntil hverandre. Andre står alene. Det er et samfunn. Noen hjelper hverandre med byrdene, andre står alene. Jeg ser nedover søylegangen og tenker slalåm. Søylene står som porter i en slalåmbakke. En metafor lister seg inn i hodet. Slik er vel et samfunn. Mennesker som står sammen, noen alene, noen tett inntil andre. Like før hjørnet mot Storgata er to av søylene kledd inn med murstein. Et markeringsehov? Søyler som sier ifra at vi tar vår del, men vi er annerledes. Vi bærer sammen med de andre, men vi vil være oss selv. I det jeg svinger ned mot Anker igjen forstår jeg teksten. Det er kvinnedagen. En vanlig dag. En helt uvanlig dag. Vi står sammen, noen ganger alene, noen ganger tett inntil. Men vi bærer taket sammen.

Gratulerer med dagen, alle kvinner, - alle mennesker. Ta vare på hverandre!