Dette eventyret er skrevet om dugnadsarbeidet på Strømtangen fyr, Fredrikstad, hvor en gjeng ivrige mannfolk har forsøkt å gjøre en innsats for kystmiljøet.

Det var en gang en seiler for skulle følge østerleden fra hovedstaden til nabolandet Sveariket. Han seilte sørover for fulle seil så sjøsprøyten sto. Ute ved Missingane kom han ut for dårlig vær. Vinden økte og sjøen skyllet over dekket. På babord side blinket det trygt og sikkert fra en fyrlykt. Seileren tenkte at nå var gode råd dyre og at det nok ville være klokt å søke nødhavn for natten. Derfor dreide han roret og satte kurs for fyret som lå der trygt og

sikkert ved Onsølandet. Det skummet stygt og faretruende rundt

holmer og skjær, men det var ingen annen råd enn å finne et trygt sted for seg selv og båten.

Da seileren rundet Strømtangen fyr og inn i Strømsundet, fikk han se en brygge med både hus og sjøbuer. - Her er det nok godt å søke havn, tenkte seileren, og la merke til at det var andre båter ved brygga og folk som ruslet omkring på land. Han festet båten forsiktig på utsiden av en stor og nybygd motorsnekke som lå der og nappet i fortøyningene. På dekk stod en høy og stolt sjømann med kasjettlue med blank skjerm.

• Hei skipper, sa seileren, - kan jeg få søke nødhavn her i natt og fortøye ved brygga?
• Tja, det kan du vel, sa den høyreiste, - men da tror jeg du må spørre gammelskipperen. Jeg så ham nettopp inne i Bøyenaustet der!
• Takk skal du ha, sa seileren.

Han jumpet på land og hilste både til styrbord og til babord på folk med svarte luer og blanke skjermer. De ruslet rundt med hammer og malerpensel og sag og planker og skrujern og ledninger og bensinkanner og båtmotorer og trillebårer og river og annet utstyr. Alle hilste vennlig tilbake og viste vei til Bøyenaustet hvor døra sto og slo i vinden. Innenfor satt det en kar, også han med svart lue med blank skjerm og pillet reker mens han nynnet og sang på shantyer og Brahmsmelodier.

• God kveld, skipper, sa seileren. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Kan jeg få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten? Jeg spurte skipperen ute på båten og han sa jeg måtte spørre gammelskipperen først.
• Tja, det kan du vel, sa den sangglade rekepilleren, - men jeg er nok ikke gammelskipperen. Han gikk akkurat ut herfra bort til Stakenaustet der borte.
• Til Stakenaustet? Ja vel....

Dermed ruslet seileren over grusplassen og hilste høflig til styrbord og til babord på folk med svarte luer med blanke skjermer. De ruslet rundt med hammer og malerpensel og sag og planker og skrujern og ledninger og bensinkanner og båtmotorer og trillebårer og river og annet utstyr. Alle hilste vennlig og viste vei til Stakenaustet hvor døra sto og slo i den harde vinden. Inne i Stakenaustet fant han en kar med svart lue med blank skjerm. Den var skjøvet tilbake i nakken mens han endevendte noen hummertener. På ryggen hadde han en bassgitar og han blåste i en fløyte, mens han sto og diskuterte med seg selv.

• God kveld, skipper, sa seileren. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Kan jeg få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten?
• Tja, det kan du vel, sa hummertene-reparatøren - men da tror jeg likevel at du får spørre gammelskipperen.
• Gammelskipperen? sa seileren. Men er ikke du den som .....
• Nei, jeg er ikke gammelskipperen, sa hummertene-reparatøren. Gammelskipperen gikk akkurat rundt hjørnet her og inn i Slippen på baksiden av huset her.
• Til Slippen? Ja vel....

Dermed ruslet seileren ut av Stakenaustet, rundet den søndre hjørnet et par ganger før han fant døra til Slippen. Døra sto på klem og han skjøv den forsiktig til siden, Der inne satt det en kar med svart lue og blank skjerm. Han holdt på å reparere en heiseanretning for å ta opp seiljoller til reparasjon. Gubben var brunsvidd som etter sydenturer og hadde en kjeledress med KIS på ryggen. Han tittet forundret på den nyankomne og hilste høflig med et lite nikk.

• God kveld, skipper, sa seileren. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Kan jeg få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten?
• Tja, det kan du vel, sa KISen, - men da tror jeg likevel at du får spørre gammelskipperen.
• Gammelskipperen? sa seileren. Men er ikke du den som .....
• Nei, jeg er ikke gammelskipperen, sa KISen, men du finner ham vel inne i Fyrbua der. Han pekte på en liten, gammel sjøbu ved en liten steinbrygge like ved.
• I Fyrbua? Ja vel....

Seileren ruslet de få meterne over til Fyrbua. Der så det øde og forlatt ut, men han banket forsiktig på døra som sto og slo i vinden.

• Kom inn, hørte han en stemme buldre inne fra Fyrbua.

Seileren stakk hodet inn og fikk se en røslig kar med svart lue og blank skjerm som satt ved et bord og sløyet fisk. Ved siden av ham sto en svær suppekjele og ved bena hans satt en grå elghund og logret.

• God kveld, skipper, sa seileren. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Kan jeg få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten?
• Tja, det kan du vel, sa hunde-eieren, - men da tror jeg likevel at du får spørre gammelskipperen.
• Gammelskipperen? sa seileren. Men er ikke du den som .....
• Nei, jeg er ikke gammelskipperen, sa hunde-eieren, - men han gikk akkurat over til maskinhuset på den andre siden av holmen her.
• Til Maskinhuset? Ja vel....

Seileren begynte nå å tvile på om han ville få lov til å fortøye båten sin for natten og hvile ut før han skulle seile videre til Sveariket, men han tenkte at det kunne vel være verdt et forsøk likevel. Dessuten fikk han jo sett seg litt om på holmen.

På den andre siden av øya fikk han øye på fyret med uthus og maskinhus. Han tasset bort til maskinhuset som var utstyrt med en solid metalldør. Døra sto på gløtt og innenfor hørte han stemmer av folk. Han banket derfor forsiktig på og stakk hodet inn. Innenfor fikk han se flere voksne karer med svarte lue og blanke skjermer. De satt og snakket underlige dialekter om turer og dugnader og fisking og gamle dager mens de brettet kart og tegninger og annet. På veggen bak dem hang det en tavle med krittstreker, årstall og tall på.  Seileren kremtet forsiktig. De svarthodede snudde seg rundt og ble med ett helt stille.

• God kveld folkens, er gammelskipperen her, sa seileren. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Nå lurer jeg på om jeg kan få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten?
• Tja, det kan du sikkert, sa en av pratmakerne - men da tror jeg likevel at du får spørre gammelskipperen.
• Gammelskipperen? sa seileren. Men er ikke en av dere....
• Nei, ingen av oss er gammelskipperen, sa svarthodene, men du finner ham sikkert inne i assistentboligen. Du kan bare gå inn døra der, sa den ene og pekte mot en sementtrapp med dårlig rekkverk.
• I assistentboligen? Ja vel....

Dermed tuslet seileren opp assistenttrappa, banket forsiktig på døra og ropte:

• Hallo!?

Langt inne i boligen hørte han en kar som ropte: - Stig på!

Seileren kom til en stue der det satt en kar med kapteinsuniform, svart lue og blank skjerm. Han satt med en bærbar pc, mobiltelefon og masse papirer. Rundt ham sto det permer og store papirkurver med halvfulle dugnadslister og bilder og kart og rapporter til Kystverket. Karen hadde stor bart, virket ubarbert og brakk på en fremmed dialekt, mens han mumlet noe om at han ikke visste hvor mange som var tilstede eller hvem som holdt på med hva.  Rundt bordet satt en underlig gjeng med hvert sitt ror som de sveivet rundt med som om de styrte en skute.

• God kveld, skipper, sa seileren til kapteinsuniformen. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Kan jeg få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten? Jeg har spurt folka nede i sundet der borte, både han på den fine båten og han i Bøyenaustet.
• Ja, sa den ubarberte. De er noen kjekke karer alle sammen. Du skal se vi får bygget både ny brygge, flyttet stenrøysa der nede og satt i stand gildesalen i maskinhuset en vakker sommerdag.
  Båtbyggeren er det vanskelig å få på land, men han har bæl-mye verktøy og er en riktig "handyman".
  Rekepelleren lager alltid så god suppe og han masse å gjøre med å mette mange munner. Dessuten lærer han oss shantyer og holder humøret og kvaliteten oppe. De andre kan nesten hva som helst av håndverk og klarer seg både på engelsk og andre dialekter. Hva skulle vi gjort uten dem? sa den ubarberte.
• Deretter spurte jeg en kar med hummerteiner og bassgitar! sa seileren
• Ja, det er en skikkelig altmuligmann. Han har baupropell på båten og der i gården går ting alltid på skinner, kan du tro!
• Ja vel, sa seileren. Så spurte jeg en kar som ordna med en slags heiseinnretning.
• He, he... sa den ubarberte. Ja, det er en dyktig kar. Han har mange mann i arbeid og kan litt av hvert. Det blir nok noe stort av ham en dag.
• Deretter snakket jeg med en som sløyet fisk og passet en elghund.
• Ja, han ja! sa den ubarberte. Han er en solid kar som sørger for at vi ikke sulter her ute. Han blir nok kokk en vakker dag.
• Så har jeg snakket med en gjeng ute i maskinhuset, sa seileren.
• Ja, den gjengen, ja. De planlegger og står på om turer og penger og vanskelige problemer. De har masse skoler bak seg og tar seg av det akademiske her på øya.
• Nå er jeg kommet til deg. DU er vel gammelskipperen og kan gi meg lov til å finne ro for natten.
• Tja, det burde vel la seg ordne, sa den ubarberte, - men jeg er nok ikke gammelskipperen. Det er nok best om du spør ham. Du finner ham inne i fyrvokterboligen.
• I Fyrvokterboligen? sa seileren.
• Ja, du bare runder hjørnet i østlig retning forbi flaggstanga og går opp trappa der.

Seileren begynte nå å bli både fortvilet og sliten, men han tenkte at nå var det ingen grunn til å snu. Det kunne vel ikke være mange flere å spørre. Han ruslet derfor ut av assistentboligen, langs uthuset og rundet hjørnet ved flaggstanga. Der så han en trapp som førte inn i huset på den andre siden. Seileren banket forsiktig og oppgitt på døra, men hørte ingen stemmer innenfor. Døra sto på klem og sjøspruten fra de frådende bølgene sprutet oppetter veggen. Seileren fant derfor ut at han måtte se om det var folk i huset. Inne i huset virket det tomt og stille. Han gikk fra rom til rom, men ingen var å se. - Hallo, ropte han, - og syntes han hørte et lite kremt ett eller annet sted inne i huset. Derfor fortsatte han runden i huset og ropte "Hallo" med jevne mellomrom. Omsider kom han inn i den gamle fyrlykta i leiligheten. Der sto det en kar og stirret sørover mot Søsterøyene og Hvaler. Han hadde også svart lue på hodet. Den blanke skjermen var trukket godt ned i panna og han sto med et sjøkart i den ene hånda og et digert drikkehorn i den andre.  Karen ble stående med ryggen til seileren mens han mumlet noe om kystvern og arealplanlegging, sjøsprøyt og seilføring.

Seileren ble rent forferdet. Han stotret og stammet, men fikk tilslutt frem:

• God kveld, skipper, sa seileren. Jeg har vært ute i hardt vær og må søke nødhavn i natt. Jeg har snakket med skipperen på båten i Strømsund, med skipperen i Bøyenaustet, med skipperen i Stakenaustet, med skipperen i Slippen, med skipperen i Fyrbua, med gjengen i maskinhuset og med skipperen i assistentboligen, men ingen av dem kan gi meg svar på om jeg kan søke nødhavn her i natt. De sier alle sammen at jeg må snakke med Gammelskipperen. Nå spør jeg deg som er den egentlige skipperen på Strømtangen: Kan jeg få fortøye ved brygga her og hvile ut for natten?
  
  
• Hæ? Pep det distré fra vinduskarmen.
  
  

Seileren ble nå ganske fortvilet. Han dumpet ned på en benk og la hodet i hendene og pep forsiktig.

• Jeg er så sliten og skal til Sveariket. Kan jeg få nødhavn her i natt, Gammelskipper?

Nå snudde karen ved vinduet på hodet. Han smilte i det veltrimmede skjegget og sa:

• Egentlig er det Kystverket som eier dette stedet, men ettersom det var jeg fikk i gang restaureringsarbeidet på Strømtangen og samlet denne gjengen du har møtt, fikk jeg livstidsmedlemsskap i styret og blir kalt Gammelskipperen. Men egentlig kunne alle ha svart deg på spørsmålet ditt og i følge norsk lov og alle forskrifter har du full rett til å søke nødhavn hvor du vil og i følge bestemmelsene i de sist arealreguleringene for Torgauten og Strømtangen kan du fortøye hvor du vil, bruke utedassen og fiske makrell utenfor på Lera her, dessuten er du på historisk område ettersom dette fyret er bygd rundt 1860 og har vært bebodd helt fram til 1976....

Nå ble Gammelskipperen avbrutt av tramping i bislaget og lattermilde stemmer. Han nikket til seileren og sa:

• Her er du hjertelig velkommen til nødhavn og forpleining!

Med ett kom tretti mann trampende inn med en svær og rykende suppekjele mellom seg, kasser med lettøl og brus, esker med loff og kanner med kaffe. Bordet ble dekket med papptallerkener og skjeer. Seileren ble løftet opp på gullstol og båret inn i spisestua. Der fikk han helseundersøkelse av kommunelegen, oppholdstillatelse og vedtekter om "Ferdsel i utmark" fra lensmannskontoret, supplerende informasjon om kystkulturen langs Onsølandet og Strømtangen fyr fra akademikerne, informasjon om at båten hans var godt fortøyd med solide trosser og pålestikk og fendere langs siden. Opp av en sekk dukket det opp en svart lue med blank skjerm og en stor blå bok om "Fyrene i ytre Oslofjord". På soverommet i andre etasje ble sovepose rullet ut for overnatting. Dermed ble det festet, spist og drukket til langt på natt. Det vanket "ljugær-historier" om fiske og båter og storm og uvaner. Men ikke ett ord om kjærringer!

Neste dag da seileren fortumlet rullet ut av soveposen, fant han huset ryddet, vasket og forlatt. Ved brygga lå båten og duppet. Himmelen hadde feiet bort regntunge skyer, sola skinte og en lett seilvind fra vest rusket ham i håret. Låvesvalene fløy ut og inn av det store Stakenaustet ved brygga. Seileren kløp seg i armen og lurte på om han virkelig hadde opplevd alt dette. Men han kom til seg selv da han kjente at han hadde en fremmed nøkkel i hånda. Til nøkkelen var det festet en lapp hvor det sto:

• Husk å legge nøkkelen i nøkkelboksen utenfor..