Tanker fra Klitgården i Skagen
Jeg fikk noen skrivedager med gode kolleger i den danske kongens tidligere feriested Klitgården i Skagen.
Rommet mitt i andre etasje har utsikt mot Kattegat. Det er bare femti meter fra havet som ruller tunge, lange bølger inn mot store sorte steiner som knuser vannet i lange kraftige tak. I horisonten henger seksten store båter i opplag. De venter på sin skjebne eller nye oppdrag. Bare venter. Om natta er de flombelyste soler på en sort himmel.
Det er helt vindstille, men havets åndedrett hever og senker bølgene i tunge, rolige pusteøvelser. De drar seg tilbake med et sukk, mens småsteiner ristes opp ned fra det våte element i neste runde og kastes ubønnhørlig mot steinene før de igjen suges tilbake med en rislende lyd som de var smykker i et smykkeskrin. Igjen og igjen stønner havet, puster langsom ut, gjør et ørlite opphold, før de igjen trekkes tilbake mot havet og enda en gang kaster vannet mot land. Det er ikke noe opphold. Det skjer hele tiden, - frem og tilbake. Noen ganger høres det ut som et sakte stønn, andre ganger som voldsomme brøl. Evig, frem og tilbake!
Og over det hele svever en dirrende lerke og plystrer sin tålmodige, sammenhengende tone som drar oss oppover og utover markene og klittene langs havet. En liten flokk rådyr rusler fredsommelig rundt og uforstyrret beiter på vårens saftige grønne spirer. Bak dem stikker den Tilsandede kirke nesa opp over sanddynene, mens den venter på at den smått om senn skal synke inn i klittene og begraves til evig tid.
Klitgården er som et gult fjell som klorer seg fast og myser ut over bølgene. På den andre siden har det urolige havet stivnet i klittenes sanddyner og dekket over med lave busker og gressbakker. Det er et stykke til nærmeste hus.
Plakater advarer passerende om at dette er privat område. Dette var hytte og feriested for de kongelige fram til ca 2000. Stor, gul og staselig utvendig. Trangt og enkelt inne med en overdådighet av trapper og korridorer, små og litt større stuer og mange rom til ulike formål.
En kollega banker på. Vi snakker lavt og stille mens vi holder oss fast i et glass rødvin. Her er det tid for tanken, for refleksjonen og for skrivekløen. Vi smiler. Ute blåser det. Fremdeles er det litt kjølig der utenfor vinduet. Vi løfter glasset og skåler. Så er vi alene igjen og fordyper oss i tekster og klaprer på tastaturet. Tanken kommer om at vi burde skrevet noe sammen, men smilet i øynene sier noe annet. Tiden går altfor fort.
Jeg kunne vært der mye lenger!
Hva gjorde kongen her ute i sin tid? Han må ha hatt de samme opplevelser?