Kappkjøring på sykkel
Jeg hadde lagt meg til en fremoverbøyd stil og trodde jeg syklet fort.
Arbeidsgiveren hadde bestemt at - hvis det var mulig - skulle alle ta seg til jobb på beina eller på sykkel. Det var vel et slags helseforetak på en eller annen måte. Sprek som jeg følte meg på den tiden, syntes jeg det hørtes fornuftig ut. Nå, mange år senere, har jeg kanskje litt anen holdning til dette, men så sykler jeg heller ikke så mye som pensjonist. Kanskje jeg burde det, tenkte jeg?
Men så kom jeg på en erfaring fra yngre dager som parkerte meg godt som entusiast.
På samme klokkeslett hver eneste dag kastet jeg meg på jernhesten og travet avgårde til byen og jobben. Det var viktig ikke å ta for hardt i og komme svett og sliten på jobb. Men så skjedde det noe. Sykkelen begynte å trille fortere og fortere og jeg oppdaget at jeg var i ferd med å kappsykle med meg selv og forsøke å forbedre tiden til jobben.
Et slags konkurranseinstinkt våknet i meg, særlig når jeg oppdaget noen foran meg på veien. Da var det etter hvert blitt veldig om å gjøre å ta igjen den som red foran!
Jeg la om sykkelvanene, lente meg fremover og tråkket på så det suste av gårde. På den måten føk jeg forbi både den ene og den andre på vei til sine oppdrag.
Men så ble jeg fullstendig parkert.
Jeg hadde som vanlig tatt igjen noen forankjørende med min fremoverbøyde sykkelstil, med akkurat passe gir til å kunne øke farten. Jeg følte meg som en kapprytter på Trondheim - Oslo, en seanse som skjer hvert eneste år.
Pulsen begynte å stige og jeg lot det etterhvert spille mindre rolle om jeg ble litt varm i trøya.
Jeg hadde akkurat passert en annen syklist der jeg fór fram i høy hastighet. Jeg tråkket stolt forbi og kjente at det gjorde godt for selvfølelelsen.
Akkurat i det jeg kom opp på siden av stakkaren, hørte jeg et sus og en sykkel kom farende forbi i enda høyere hastighet. Der satt det altså en voksen dame, rett i ryggen og med stivt blikk rett fram og suste forbi alle sammen. Hun red en helt vanlig damesykkel med en kurv med noe oppi.
Jeg la meg på hjul og tenkte at dette går da ikke an!
Beskjemmet måtte jeg bite i meg stoltheten da damen forsvant foran meg og ble straks etter helt borte. Og så jeg som trodde jeg var så god! Der fikk jeg en smekk!
I dagene som fulgte kom damen susende forbi meg på samme måte, og min hovmodige erkjennelse måtte innse at det ikke var sykkelen og utstyret som var viktig. Sykkelen tar ikke slike hensyn. Den respondere på kraftoverføringen, - og bare den!
Ja, der fikk jeg den!
Det ble mange år med sykling til jobben. Stoltheten min fikk en lærepenge, men jeg kjente at jeg hadde godt av både det og at kroppen fungerte bedre og bedre.
Jeg hilser på sykkelen min av og til der den står lagret, men ambisjonene om sykkelritt er helt borte
- for oss begge to.