Mopedist i nød

I en periode jobbet jeg slik at det var veldig lettvint å sykle til og fra kontorpulten min. Noen uker på høsten ble jeg stadig forbikjørt av en liten gjeng unge mopedister som dristet seg til å bruke gang og sykkelveien for å korte ned på skoleveien sin. De visste nok at dette ikke var helt greit, men hvem kunne stoppe dem? Jeg var selvsagt litt småirritert over disse arrogante ungdommene.

En morgen etter at jeg hadde veket plassen på sykkelveien for denne mopedflokken oppdaget jeg at det var noe som kunne stoppe dem. En av mopedistene hadde snudd og var på vei tilbake. Rimelig lett hysterisk ropte han til meg og ba om hjelp. En av kameratene hans hadde veltet akkurat på den strekkmetallrista som skal hindre syklister å skli idet de skal inn på brua. Men for en moped i lett fart ble dette en felle. Mopeden skled på rista og førere falt av og traff de skarpe kantene med kneet. Nå var han satt ut av spill og sto og hang over rekkverket på brua, rimelig blek om nebbet.

Da jeg kom bort til ham så jeg at han hadde et heftig kutt under kneet. Buksa var revnet og et gapende sår lyste mot meg. Det blødde ikke så mye, men gutten var tydelig i sjokk. Jeg fikk lagt ham ned på bakken og famlet fram mobiltelefonen til nødnummeret. De var allerede underveis før jeg fikk lagt på.

I det jeg snur meg rundt for å se til «pasienten» ser jeg et kjent fjes komme syklende i samme retning. Jeg så det var Tore, sønnen til noen venner av oss. Jeg visste han hadde turnustjeneste som lege på Legevakta, men for å være diskret spurte jeg bare om han kunne overta mens jeg guidet ambulansen. Vi ble raskt enige om at han ikke skulle si noe om hvem han var. Det ville han komme tilbake til på sykehuset uansett.

Ambulansefolka stuet stakkaren inn i ambulansen og smekket døra. Jeg måtte spørre Tore om han ikke skulle være med ambulansen? Han smilte bare og sa: - Neida, - han overlever til jeg kommer fram. Det går bra!

Godt med medisinsk personell som har litt is i magen og ikke er hysterisk møblert. Har nok noe å lære der?