Rene dynamitten!

Audun og jeg fikk en dag en super idé! Det er femti år siden, men likavæl!

Huset til Audun og familien lå øverst opp i en bakke, et lite stykke fra nærmeste nabo og godt skjermet bak et lite berg eller en kolle. Veien opp til huset var smal og gikk gjennom en allé med bjørker på begge sider. Audun sytes etter hvert at det ble trangt opp alléen og begynte å hogge ned de store bjørkene på den ene siden. Tilbake sto det noen svære stubber som ga en litt dominerende preg. Den størst stubben måtte i hvert fall vekk!

Da jeg kom innom på besøk begynte vi å diskutere hvordan vi på aller lettest måte kunne overmanne stubben og få den fjernet. Vi var begge enige om at dette i utgangspunktet var en for oss formidabel oppgave som vi ikke kunne greie. og la hodene våre "i bløt". Da kom jeg på at jeg hadde sett hvordan en i min familie skulle grave et hull for å bygge garasje, og på samme måte ville gjøre det uten for mye svette. Han hadde tatt fram et par dynamittkubber, og jeg merket meg alle detaljer på hvordan han feste fenghette og tente lunta før vi søkte tilflukt! Det ble virkelig et stort hull! Dette formidlet jeg til Audun som dermed lyste  opp og tente fullstendig på ideen om å sprenge stubben til himmels. Da slapp vi å bruke så mye krefter, tenkte vi.

Men  hvordan skulle vi få tak i dynamitt? Og hadde vi egentlig kompetanse nok til å sysle med den slags? Det siste tenkte vi ikke noe særlig på ettersom  jeg hadde sett hvordan det ble gjort en gang tidligere. Men vi måtte sjekke lovligheten og dro derfor til lensmannen for å forhøre oss.

Lensmannen tok imot oss med en alvorlig mine, hørte lenge på oss og tenkte seg litt om. Vi forklarte hvor stor stubben var og at vi ikke klarte å få bukt med den på annen måte.

- Ok. nikket lensmannen. Dere får gjøre et lite forsøk da. Dermed kvitterte han ut en rekvisisjon  på et par dynamittkubber, to fenghetter og en halv meter med lunte. Dette kunne vi få kjøpt på Handelslageret! Vi tok med oss rekvisisjonen og trillet bort til Handelslageret som ikke lå så veldig langt unna. Ekspeditøren tok lappen og lurte på hva skulle bruke det til  Vi forklarte og han nikket med hodet.

- Kom her, sa han, og førte oss inn på lageret bakerst i butikken. Der åpnet han en kasse som  sto full av dynamitt. I en annen hadde han fenghetter og lunte. Han leste på lappen en gang til før han uttrykte bekymring for at vi kanskje hadde fått litt liten kvote av sprengstoffet. Dermed plukket han opp omtrent tre ganger det vi hadde fått lov til, en håndfull med fenghetter og to meter lunte!

Vi takket og betalte og suste hjem til Audun for å sette planen i verk. Vi hadde absolutt ingen erfaring med sprengstoff, og tenkte nok at det var skummelt å bruke alt på en gang. Jeg hadde jo sett hvor stort hull to gubber laget! 

Med skjelvende hender surret vi dynamitten godt inn under stubben. Vi skjøv lemmer for vinduene  på huset og stengte grinda inn til eiendommen for å  forhindre ulykker! Et stykke ned i veien på den ene siden var det en steinmur. Vi tok sikte på at vi kunne løpe dit så snart lunta var tent Der kunne vi bli liggende i dekning når det smalt, tenkte vi.

Før vi tente lunta og mens vi løp for livet og kastet oss ned bak muren, skrek vi av full hals: FYR HER! FYR HER!

Så smalt det! Det haglet småstein og jord langt innover i skogen, noe traff huset  resten lå strødd utover! VI holdt pusten! Hadde vi lykkes? Ville vi finne igjen bjørkerota? Vi skyndte oss bort til "åstedet". Det var sprengt et gedigent hull under stubben, bjørkene i alléen på den andre siden av veien var tapetsert med gjørme som hadde begynt å sige nedover stammen. Det var gjørmeflekker på husveggen og litt av veien var nærmest forsvunnet. Men stubben sto der!

Vi lo så vi nesten gråt. Det er nesten som jeg kjenner det i magen ennå, femti år senere!

Nei, det nyttet ikke med dynamitt!

Vi satte oss ned og spekulerte på neste steg for å bli av med stubben.

Det lysnet i øynene til Audun da han fikk en ny idé! Han forsvant inn på gården og noen minutter etterpå kom han humpende ned med en utrangert folkevogn. Den var uten seter, bare en krakk til å sitte på. Hjulene var neste uten luft, men han tenkte doningen skulle klare å rive løs rota med litt fart og makt. En stor kjetting ble festet rundt rota. Folkevogna fikk nok kjetting til å ta litt fart, og rygget bakover så langt det lot seg gjøre.

Så satte han farkosten i første gir, ruset motoren kraftig og slapp løs det som var igjen av de opprinnelige 34 hestekreftene . Bilen fór forbi stammen, kjettingen strammet seg og det lød et smell som et geværskudd.

Det smalt et sted fra, enten var det bilen eller så var det rota. Men tilbake på veien lå det en avrevet støtfanger.

Rota sto der like fast!

Jeg trodde jeg skulle le meg i hjel! Men samtidig hadde jeg begynt å få knallhodepine. I etterkant har jeg lært at man ikke kan håndtere dynamitt med bare hender. Dynamitten inneholder nitroglyserin som veldig kjapt  absorberes av kroppen selv ved hudkontakt. Dette var slett ikke godt for mine migreneanfall på den tiden. 

Om vi lært noe av det? Jeg har i hvert fall ikke rørt sprengstoff etter den hendelsen.