Sykkelkrasj - det står om livet

Hver dag kastet jeg meg på sykkelen for å komme raskest mulig til jobben. Svært ofte kom en annen syklist forbi som jeg ofte hengte meg på ned bakkene med tanke på å kjøre forbi og dra fra når vi kom på flata nedenfor. Ofte ble det en liten kappkjøring for å komme først ned bakkene.

Denne dagen i augustskulle vi ikke ha gjort det .
Det ble en katastrofe..

Turen til jobben startet med en 5 - 600 meters lang nedoverbakke som ga god fart. Et par avkjørsel krysset sykkelstien fra høyre, men de ga rimelig tidlig kontroll i forhold til biler og annen trafikk. Vi tråkket på.

Speedometeret på sykkelen nærmet seg fort 50km/t.Det gikk fort!

Nederst i bakken, idet stien begynte med en liten motbakke for deretter å flate langs jordene var det et sykkelveikryss. Fra venstre kom en tunnel som ledet en kryssende sykkelsti under riksveien. Normalt var det helt vanlig å se på lang avstand om noen på den andre siden av veien var på vei inn i tunnelen. Men ikke denne morgenen.  Klokka var noen minutter over 07.30.

I det vi kjapt nærmet oss tunnelåpningen på venstre side startet katastrofen. Ut fra tunnelen kom en syklist med et lite barn i barnesete bakpå.  De hadde stoppet opp og lekt med ekkolyd inn i tunnelen en stund. Vi ante ikke at det var noen der.

Jeg hadde ennå ikke rukket å ta igjen min medsyklist og farten vi kom ned bakken med var veldig høy. En kollisjon var ikke til å unngå! Jeg fikk bremset så mye ned at jeg fikk kastet meg av sykkelen, men min forankjørende braste rett inn i siden på den unge damen og stupte over henne og rett i asfalten. Damen ble slått sideveis av sykkelen og traff med hodet rett i asfalten hvor hun ble liggende stille. 

Jeg løp de siste meterne bort til dem. Min medsyklist krabbet rundt på asfalten og hev etter pusten. Han kreket seg bort på siden og ble liggende der. Damen på sykkelen lå helt stille på asfalten. Det rant blod fra nese og ører og et skrubbsår i ansiktet. Fireåringen bak på sykkelen hennes var fastspent i sykkelsetet. Hjelmen hennes hadde sprukket tvers over. Det reddet nok livet hennes, men hun hylte og skrek og ropte på mamma. Ettersom jeg skjønte at barnet ikke var alvorlig skadd, sjekket jeg mora som var delvis bevisstløs. Jeg løftet hodet hennes forsiktig opp og hun kom til bevissthet, veldig omtåket.

Dette skjedde på et tidspunkt hvor det ofte er mye trafikk på sykkelstien. I den neste halvtimen var jeg alene i verden. Jeg fikk frigjort det skrikende barnet, sjekket det overfladisk, og tok henne på fanget mens jeg holdt mora opp til skuldrene mine, fikk lirket fram mobiltelefonen og ringte nødnummeret. 

Med mora i venstre arm, datteren hylskrikende i høyre arm og mobiltelefonen klemt inntil øret, fikk jeg kontakt med nødetaten som rolig ba meg finne ut hvem hun var og hvor hun bodde og samtidig bekreftet at de var underveis!

Mora svingte mellom bevissthet og ubevissthet hele tiden, men klarte å fortelle meg både hva hun het og telefonnummeret til mannen hennes. Jeg ringte til ham, men ingen svarte. Det viste seg at han antagelig akkurat hadde kjørt forbi oss i det det smalt uten å oppdaget noen ulykke. Det var heller ikke lett fordi det er nesten umulig å se fra veien ned til tunnelåpningen.

Jeg klarte å holde mora våken lenge nok til at hun fikk sagt telefonnummeret til sin svigermor, som heldigvis tok telefonen. Det viste seg at svigerforeldrene bodde like ved. Jeg fikk rolig forklart at fireåringen var uskadd i en sykkelulykke, men at mor var  kraftig forslått og at sykebilen var underveis. Heldigvis kunne de komme og hjelpe. Gjensynet med besteforeldrene roet fireåringen, men mor ble mer og mer borte i bevisstheten. Hun hadde fått et blek-grønt trekk rundt øynene og jeg ante at her kunne være kraniebrudd.

Jeg hørte sykebilen helt fra sentrum. Det er en kort luftlinje til sykehuset, men en lang omkjøring på grunn av elv og bruer. Tiden kjentes uendelig. Nødetaten ringte meg tilbake så snart jeg hadde fått sjekket pårørende. De holdt kontakt med meg hele veien slik at jeg fikk dirigert de to sykebilene helt til tunnelåpningen. 

Det var en lettelse å slippe taket og overlate stedet til proffe folk som visste hva de skulle gjøre. Min medsyklist ble fraktet med den ene sykebilene. Han var ganske forslått og hadde brukket en arm. Den andre sykebilen tok med den vesle familien.

Plutselig var alle rundt meg borte. Det ble så tomt og stille. Jeg så meg rundt og fant sykkelen min, sikret de andre syklene i veikanten og gjorde meg klar for siste strekning til jobb. Det ble ingen god dag på jobben!

Da kom politiet. Jeg fortalte at nå var sykebilen dratt og jeg måtte på jobb.

Men "nei takk"! Jeg skulle avhøres! Det ble et kort intervju. De skjønte hva som hadde skjedd. Dette var jo tragisk. Den unge damen med barn kom ut fra venstre og hadde vikeplikt! Saken var klar! Jeg protesterte heftig på veianlegget som kunne gjøre en slik situasjon mulig. Senere tok jeg bilder fra ulike perspektiver og  skrev til Statens veivesen og Politiet, men fikk aldri svar.

Hvordan gikk det med dem?
I dagene og uken som fulgte ringte jeg fireåringens mann. Det ble dager i spenning. Den unge moren ble fløyet med helikopter rett til Ullevål sykehus. Hun hadde to brudd i kraniet og sprukken milt, samt andre indre skader. I første omgang ble hun lam i den ene siden, men ettersom ukene gikk fikk jeg inntrykk av at det stadig gikk fremover med henne. 

Min medsyklist kom greit fra ulykken med en brukket arm og forslått kropp. Han tok også nesten daglig kontakt med familien for å høre hvordan det gikk. 

Lille julaften ringte det på døra hjemme. Utenfor sto en ung og blid dame jeg ikke kjente igjen, med en stor blomsterbukett. Jeg lurte noen sekunder på hvem det kunne være, men plutselig stakk et lite barn hodet fram fra hushjørnet og jeg skjønte hva det gjaldt. Hun smilte som en sol og takket meg for hjelpen. 

Hjelpen? Men kunne jeg ha gjort noe annet da?  Det var jo en selvfølge!

Ulykken skjedde i august, men hun hadde blitt mye bedre. Likevel var det var nok fremdeles et stykke igjen til hun kunne sykle. Men hun hadde fått sykkelhjelm i gave på sykehuset. Sannsynligvis ville den ha reddet henne fra de alvorlige skadene om hun hadde brukt den den travle morgenen?